Kategoriarkiv: tanker

Trondheim

Skrevet av: hildegunn den: 29. august 2011 Ingen kommentarer

Hvis jeg skulle velge en by i dette langstragte landet, som jeg måtte bosette meg i – så ville jeg valgt Trondheim. Jeg har bodd der, så jeg vet hva jeg snakker om. Mine trønderske aner er kanskje med på å styrke båndet til denne sjarmerende byen, som jeg har utallige minner fra…

* Da jeg var liten og besøkte Farmor og Farfar på Frøya – og så tok vi båten til Trondheim! Det var spennende, og jeg ble allerede da fascinert av byens utseende og rare gatenavn.

* Da jeg skoleåret 2005/2006 bodde der, og gikk på skole der. Jeg forelsket meg i julebutikken på Bakklandet (Julehuset Gåsa), jeg lot meg fascinere av Nidelva og den gamle bybro, jeg ble aldri ferdig med å beundre den enorme Nidarosdomen – og jeg kjørte trikk; Gråkallsbanen, som stoppet rett utenfor soveromsvinduet mitt… Selvfølgelig har jeg mange andre minner fra dette skoleåret også – men jeg kan ikke ta med alt… Det var forresten i Trondheim, dette skoleåret, at jeg bestemte meg for å bli førskolelærer.

* Da jeg i 2010 var med på å drikke ut min svigerinne, og vi var på Dreams Showbar på strippekurs med påfølgende tur innom brannstasjonen…

* Da jeg senere i 2010 var der en helg for å besøke Farmor som lå på sykehuset i Orkanger. 

… Og i November skal jeg dit igjen :o) Jeg gleder meg! Da kommer det flere Trondheimsminner! Helt garantert <3

 

Beskyttet: Hei hvor det går!

Skrevet av: hildegunn den: 6. november 2010 Skriv inn passordet ditt for å se kommentarer.

Dette innlegget er passordbeskyttet. Du må oppgi passord nedenfor for å se det.


De små tingene i livet…

Skrevet av: hildegunn den: 14. juli 2010 Ingen kommentarer

Jeg prøver å sette pris på de små tingene i livet, som egentlig er mye større enn de virker som. Det er så viktig å tenke over små ting, gester og gjerninger, og hvorfor de egentlig ble gjort.
For selv om de kanskje kan virke små og ubetydelige, kan de bety alt allikevel.

Den første lille tingen jeg vil nevne, er mandagen. Pappa kjørte meg fra Hov til Oslo, via IKEA. Han hjalp meg med å få hjem en stor hylle i tillegg til at han skrudde den sammen for meg. Uten ham hadde jeg ikke hatt det slik hos meg nå, for alene hadde jeg aldri i livet greid det:

Neste er det nydelige hjertet jeg fikk av Bente i dag. Vi kikka rundt på black design, på jakt etter rammer til Bente, og jeg pekte opp på veggen. Der hang det et fint hjerte, som jeg kommenterte. Bente kjøpte det. Jeg trodde jo såklart hun skulle ha det selv, men hun ga det til meg! Jeg hengte det opp omtrent før jeg hadde fått av meg skoene da jeg kom hjem:

og hvis du ser bildet til venstre på veggen, så leder det meg til neste «punkt på lista». Jeg kjøpte nemlig det bildet (og et bilde til) i Roma da jeg var der sammen med Mamma. Ved å kjøpe de to bildene, vil jeg (så lenge jeg har dem) alltid huske den turen Mamma og jeg hadde dit. For bildene ble laget av spraymaling i en rasende fart, mens kunstnerne satt på bakken. De er nydelige og bare helt utrolige – og derfor representerer de turen vår så fint. For det var virkelig en utrolig fin tur .

Det andre bildet jeg kjøpte i Roma, over kjøkkenbordet

Stue-overblikk.

Den siste tingen jeg skal nevne, er bilder. Knips, så har du fanget et bilde. Så fort gjort, men likevel så fort gjort å glemme å gjøre det. Etter at jeg flyttet hit, har jeg rammet inn massevis av bilder. Bilder som betyr noe for meg. Fire av bildene har jeg fått; To av Malin (som jeg er fadder for) og et fra Jakob og et fra Amalie. Mange synes kanskje det er teit å gi bort bilder, men for meg er det en sånn ting som man skal sette pris på. Når jeg ser bildene jeg har rammet inn, hengt på veggen og satt i hylla – så er det bilder jeg er glad i, av noen jeg er glad i. Det kan være lurt når høstmørket faller på og ensomheten griper inn (rettere sagt: hvis)…

Ting og bilder hos meg, er nemlig ikke bare ting. De betyr noe. De har en historie. Jeg er glad i dem. Etter så mange flyttinger, er det godt å vite at jeg fortsatt har ting som betyr noe.

Hvilken side av fartsgrensa er du på?

Skrevet av: hildegunn den: 11. juli 2010 Ingen kommentarer

Når jeg er ute å kjører, blir jeg stadig overrasket over de som på død og liv skal kjøre forbi meg, til tross for at jeg faktisk kjører i fartsgrensa. Kjører jeg i 60, så er det alltid noen som må ligge bak og prøve å komme seg forbi. Kjører jeg i 70, kan du banne på at det kommer noen forbi som umulig holder fartsgrensa.

Og så videre…

Hvorfor er det sånn, egentlig?Er det virkelig så vanskelig å holde fartsgrensa?

I denne artikkelen står det om fartsgrenser – og blant annet så står det: «Det er en grunn til at du skal kjøre i 30 km/t istedenfor 40 km/t i boligstrøk og ved skoler». Og det er vel en grunn til at de øvrige fartsgrensene er som de er også?

Joda, jeg er enig i at mange veier med 70-grense nok kunne hatt 80-grense, men så lenge grensa er 70, så er det jo det vi må forholde oss til. Det hjelper lite å si til onkel politi når vi blir stoppa at «det går jo fint å kjøre i 80 her, da»… Det er surt å få bot for å ha kjørt for fort, når du egentlig ikke sparer så mye tid på å holde fartsgrensa!

Jeg har i det siste blitt relativt oppgitt over biler som virkelig ikke klarer å holde seg til den farten som er satt. Forleden dag slapp jeg forbi meg to biler i ei 60-sone, og kjørte videre. Den ene bilen tok jeg «kjapt» igjen, men den kjørte konstant forbi når den tok igjen nye biler – og jeg antar at denne bilen til enhver tid lå 10 km/t over grensa. Den andre bilen jeg slapp forbi så jeg ikke noe mer til.

Tenk deg om før du kjører for fort. Det kan fort få konsekvenser du gjerne ville vært foruten.

og en ting til: Husk sikkerhetsbeltet.

http://www.tryggtrafikk.no/Alt+om+fartsgrenser.b7C_wtjU03.ips